SinnSyn for BeBalanced AI Titelbild

SinnSyn for BeBalanced AI

SinnSyn for BeBalanced AI

Von: Sondre Risholm Liverød AI
Jetzt kostenlos hören, ohne Abo

Über diesen Titel

 SinnSyn AI er en egen serie podcastepisoder basert på psykolog Sondre Risholm Liverøds foredrag, idéer, kliniske erfaring og psykologiske kunnskap og innsikt. Episodene er skapt med kunstig intelligens som oppsummerer og bearbeider innholdet fra den originale podcasten SinnSyn til mer konsise og fokuserte refleksjoner. Målet med SinnSyn AI er å gi lytteren korte, konsentrerte og faglig solide innblikk i psykologi, filosofi og selvutvikling. Serien er en slags ekko av SinnSyn – en refleksjon av den originale podcasten – men mer komprimert og rett på sak. I BeBalanced.ai finner du både de originale SinnSyn-episodene, AI-versjonene, meditasjonsøvelser, mentale treningsøkter og muligheten til å snakke med en AI-terapeut basert på Sondres erfaring og rikholdige bibliotek av psykologisk teorier og ideer. SinnSyn AI er dermed en del av et helhetlig univers for mental vekst og utvikling, hvor menneskelig erfaring og kunstig intelligens spiller sammen for å gi deg innsikt, refleksjon og konkrete verktøy i hverdagen.© 2026 Sondre Risholm Liverød AI Hygiene & gesundes Leben Persönliche Entwicklung Persönlicher Erfolg Seelische & Geistige Gesundheit
Folgen
  • Psykens navigasjonssystem

    Psykens navigasjonssystem
    Feb 10 2026
    Velkommen til en ny episode om emosjonell intelligens, og hvorfor det er så viktig å gi oss selv tillatelse til å føle. I dag skal vi utforske hvordan vår evne til å forstå, håndtere og uttrykke følelser ikke bare påvirker vår mentale helse, men også hvordan vi bygger relasjoner, tar beslutninger og navigerer gjennom livets mange utfordringer. Jeg vil dele innsikter fra Marc Bracketts bok «Permission to Feel», og vise hvordan emosjonell intelligens, eller EQ, er en ferdighet vi alle kan trene opp – og at det kanskje er viktigere enn både IQ og tennisferdigheter. Så bli med, og la oss sammen undersøke hvordan vi kan bli bedre kjent med følelsene våre, og hvorfor det er avgjørende for et godt liv. Marc Brackett, professor ved Yale University og leder for Yale Center for Emotional Intelligence, har skrevet en bok som virkelig har satt følelser på dagsorden. «Permission to Feel» er ikke bare et resultat av akademisk forskning, men også av hans egen levde erfaring. Brackett vokste opp med mye smerte, mobbing og til og med seksuelt misbruk. Da dette kom frem, ble han ikke møtt med støtte, men med avvisning – både fra nærmiljøet og fra foreldre som selv slet med egne problemer. Moren var alkoholiker, faren var sint, og ingen av dem hadde verktøyene til å møte hans følelser – eller sine egne. Brackett lærte, som så mange andre, å undertrykke følelsene sine i håp om at de skulle forsvinne. Det fungerte – på et vis. Han ble nummen, men oppdaget etter hvert at følelsene ikke forsvant. De ble bare sterkere, mer giftige, og påvirket alt fra skoleprestasjoner til relasjoner. Han ble sur, vanskelig å være sammen med, og havnet ofte i konflikt. Men så skjedde det noe. Han hadde en onkel, Marvin, som spurte: «Hvordan har du det?» – og mente det. For første gang opplevde Brackett at noen virkelig brydde seg om svaret. Det ble et vendepunkt, et øyeblikk som åpnet et vindu inn til egne følelser, og som satte ham på sporet av det som skulle bli hans livsverk: å forstå og forske på følelsenes betydning. Historien til Brackett illustrerer noe mange av oss kjenner på: Følelser har lenge vært uglesett, både i filosofi og psykologi. Stoikerne mente at følelser bare forstyrret fornuften, og at vi burde skjerme oss mot dem for å tenke klart. Helt opp til 1980-tallet var det vanlig å se på følelser som en distraksjon fra logisk resonnement. Men på 1990-tallet kom forskningen som snudde dette på hodet. Peter Salovey og John Mayer introduserte begrepet emosjonell intelligens, og siden har psykologer og samfunnsvitere vist at følelser er en sentral del av all kognitiv prosessering. Det er ikke slik at enten følelsen styrer tanken, eller tanken styrer følelsen. De er to sider av samme sak, parallelle prosesser som hele tiden påvirker hverandre. Følelser informerer oss om hvordan vi handler, og til og med hvordan vi oppfatter verden. De er som et slags livskompass – et filter som farger alt vi ser og gjør. Å ikke være nysgjerrig på egne følelser er som å melde seg på 71 grader nord uten å kunne bruke kart og kompass. Du kan godt prøve å finne veien, men sjansen for å gå deg vill er stor. Her er hovedargumentet for å trene opp EQ: Mens IQ ofte sees på som noe medfødt og relativt stabilt, er EQ en ferdighet du kan øve opp. Det er som tennis – ingen er født gode, men alle kan bli bedre med trening. Og i motsetning til tennis, er det faktisk viktig for alle å forstå og håndtere følelsene sine. Følelser er en så sentral del av vårt mentale operativsystem at de styrer nesten alt vi gjør. Ta for eksempel det psykologer kaller en kognitiv loop: Hvis du føler deg glad, legger du lettere merke til ting som gjør deg enda gladere. Du husker gode minner, oppfatter verden i et mer positivt lys, og får mer energi. Motsatt, hvis du er nedstemt, ser du lettere det negative, grubler mer, og havner i en negativ spiral. Følelser setter stemningen for hele vår opplevelse av tilværelsen, og påvirker også beslutningene vi tar. Angst, for eksempel, kan være avgjørende når du skal ta viktige valg – den skjerper sansene, gjør deg mer oppmerksom på detaljer, og hjelper deg å unngå feil. Men hvis du er like nøye og engstelig i alle situasjoner, blir det en hemsko. Det å kjenne til, forstå og bruke følelsene som et navigasjonsverktøy i livet, er noe vi alle må trene på for å bli livskompetente. Brackett har utviklet et program som viser at bare 16 timers trening på følelser kan gjøre deg mye mer kompetent. Det er som å ta et sjakkurs – du trenger ikke bli stormester, men litt grunnleggende kunnskap gir deg et enormt fortrinn. Å bli venn med sine egne følelser, også de vanskelige, er kanskje det viktigste. Følelser er ikke negative eller positive – de er signaler du skal lytte til. Uløste, smertefulle følelser som undertrykkes eller unngås, er assosiert med kroniske sykdommer som depresjon og angst, og med usunne ...
    Mehr anzeigen Weniger anzeigen
    19 Min.
  • Fra psykens overflate og ned i dypet

    Fra psykens overflate og ned i dypet
    Feb 3 2026
    Velkommen til en ny episode om selvinnsikt, historier og hvordan vi kan bruke fortellinger, drømmer og mytologiske symboler til å forstå oss selv bedre. Alt du tenker og føler er kanskje ikke så sant som du tror. Opplevelsene våre filtreres gjennom lag av nevroser og ubevisste reaksjoner, og det er først når vi virkelig stopper opp og følger med, at vi kan begynne å forstå oss selv på et dypere plan. Selvinnsikt er fundamentet for personlig vekst og psykologisk utvikling. Det handler om å forstå våre egne indre prosesser, motivasjoner, ønsker og svakheter. Denne forståelsen gir oss verktøy til å identifisere og endre uhensiktsmessige mønstre, ta bedre beslutninger og øke empati – både i relasjoner til andre og til oss selv. I dag skal vi utforske hvordan historier, drømmer og mytologiske symboler kan åpne porten til det ubevisste sjelslivet vårt. Vi skal også se nærmere på psykologien bak borderline personlighetsforstyrrelse, og hvordan vi kan identifisere triggere og reaksjonsmønstre for å bli bedre kjent med oss selv. Når vi snakker om historier og fortellinger, er det fascinerende å se hvordan både fantasi og science fiction ofte peker på menneskelige temaer fra et litt mer fantasifullt perspektiv. Arketypiske fortellinger og symbolikk går igjen, enten det er i eventyr, myter eller moderne romaner. Kanskje gir disse fantasifulle universene oss en slags avstand – en trygghet som gjør det lettere å tematisere vanskelige ting. Det blir ikke så nært og truende som når vi møter de samme temaene i hverdagsrealisme. Er det en unnvikelse, eller er det en dypere måte å forstå seg selv på? Kanskje er det slik at de som virkelig omfavner det fantasifulle, har et verdifullt verktøy for å forstå mennesket i dybden, mens andre bruker det som en forsvarsmekanisme – en måte å slippe å kjenne etter. Humor fungerer på samme måte. Den gir oss avstand til det alvorlige, så vi kan håndtere det uten å gå til grunne. Kanskje fantasy og science fiction gir oss den samme distansen – en mulighet til å bearbeide vanskelige temaer på en trygg måte. For min egen del har jeg alltid vært fascinert av science fiction, og jeg husker spesielt hvordan enkelte filmer speilet min egen barndom. Tematikken med å være invadert, å ha et fremmed element i huset, kunne plutselig speile min egen frustrasjon over en bror som kom og forstyrret meg. Slik kan fortellinger og fantasiverdener gi oss et språk for å forstå oss selv. Dagdrømmer og eskapisme kan være en forsvarsmekanisme. Vi flykter inn i litteratur, gaming eller alternative univers hvor problemene våre løses på en annen måte. Men det viktige er om vi klarer å koble det vi opplever i fantasien til vårt faktiske liv. Hvis vi bare lever på innsiden, i dagdrømmer og spill, og forsømmer det ytre livet, mister vi noe vesentlig. Fantasi og drømmer kan være nøkler til det ubevisste, men bare hvis vi klarer å oversette innsikten til handling i hverdagen. Filmen Arrival er et godt eksempel. Der prøver en lingvist å forstå kommunikasjonen bak en skjerm av vann – et bilde på det ubevisste. Det handler ikke om å finne et endelig svar, men om å være i dialog med det ukjente i oss selv. Slik kan interessen for det fantasifulle bli en vei inn til vårt eget indre liv, hvis vi bruker det aktivt og ikke bare som flukt. Vi mennesker fungerer ikke på instinkt alene, men på ideer og konsepter. Vi konseptualiserer verden, og det er disse konseptene som driver handlingene våre. Å forstå og leke med disse konseptene, å redigere dem, gir oss muligheten til å lodde dybden i oss selv. Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som klarer å se parallellene mellom litteratur, mytologi og sitt eget liv, og som bruker det som veiledere. Noen mennesker har ikke denne oversettelsesevnen. De har ikke tenkt at drømmer og symboler kan forstås eller tolkes. Men vi er symbolske vesener, og det å lære å forstå symbolene i oss selv er avgjørende for å være menneske. La meg gi et eksempel fra terapirommet. Mange ganger har jeg møtt mennesker som har tilpasset seg foreldrenes strenge verdisystem, og som føler seg mislykket hvis de ikke lever opp til det. Når de endelig står opp for seg selv, kan det utløse drømmer om å bæsje på seg – en drøm som kan tolkes som en regresjon til barnestadiet, men også som et uttrykk for autonomi og opprør. I dyreverdenen markerer man seg ved å bæsje, og kanskje er det akkurat det som skjer: man markerer seg som et selvstendig menneske. Det å gå i dialog med slike drømmer, selv om de er ekle eller frastøtende, kan gi oss innsikt i vår egen psykologiske utvikling. Noen mennesker er uinteressert i sitt indre liv, i drømmer og fantasi. De opererer kun på utsiden, i den ytre verden. Kanskje er det forskjellen på ekstroverte og introverte – for ekstroverte er verden der ute den virkelige, mens for introverte er den indre verden minst like virkelig. Litteratur ...
    Mehr anzeigen Weniger anzeigen
    15 Min.
  • Kynisme som en selvoppfyllende profeti

    Kynisme som en selvoppfyllende profeti
    Jan 27 2026
    Velkommen til en ny episode om kynismens psykologi. I dag skal vi utforske hvordan en grunnleggende mistro til menneskets intensjoner og godhet har fått fotfeste i både samfunnsdebatten og våre private liv. Kanskje kjenner du deg igjen i dette? Kanskje har du, som mange andre, tenkt at det å være litt skeptisk til andre mennesker er en slags beskyttelse mot å bli lurt eller såret. Men hva gjør egentlig denne holdningen med oss – både som enkeltpersoner og som samfunn? I denne episoden skal vi dykke ned i hvorfor kynisme er så utbredt, hvorfor den ofte er misvisende, og hvordan den faktisk kan påvirke både vår mentale og fysiske helse. Vi skal også se nærmere på hvordan denne pessimismen kan fungere som en slags nocebo-effekt, hvor troen på det verste faktisk kan føre til det verste. Er kynisme en nødvendig realisme i møte med en brutal verden, eller er det en selvforsterkende illusjon som holder oss fanget i mistenksomhet og frykt? Bli med på en reise fra kynismens mørke til et mer nyansert og håpefullt syn på menneskets natur og potensial. La oss starte med å se på hvordan vårt verdensbilde formes. Vi er alle påvirket av våre foreldre og oppvekst, men også av kulturen vi lever i – en slags kulturell mor og far, om du vil. Kynisme er ofte en stille, underliggende linse vi ser verden gjennom, uten at vi nødvendigvis er klar over det. Det er som øyet som ikke ser seg selv – vi tolker informasjon automatisk, styrt av krefter vi ikke alltid forstår. Kynisme ligger latent i kulturen vår, og det er nesten som om vi tror at de som er godtroende, er naive, mens de kyniske er de kloke og realistiske. Vi ser det i populærkulturen – tenk på karakterer som Dr. House eller dyktige detektiver som alltid avslører det egoistiske eller onde som skjuler seg rett under overflaten hos folk. Men forskning viser faktisk at det motsatte ofte er tilfelle. Det kyniske verdensbildet gir oss ikke nødvendigvis en bedre forståelse av virkeligheten. Tvert imot, det kan være en feilaktig måte å se verden på. For eksempel, mange har lest "Fluenes herre", en bok som beskriver hvordan barn overlatt til seg selv på en øde øy ender opp i et brutalt hierarki, hvor de mishandler hverandre. Men i virkeligheten, når barn faktisk har blitt strandet på en øde øy, har de samarbeidet og laget regler for å unngå konflikt. Det var ikke vold og kaos som rådet, men samarbeid og fellesskap. Dette utfordrer den utbredte ideen om at mennesket, når det blir presset, viser sitt sanne, barbariske jeg. Mange av oss har blitt fortalt at det er samfunnets normer og regler som holder oss i sjakk, og at uten dem ville vi falle tilbake til vold og egoisme. Men nyere forskning og eksempler fra både menneske- og dyreverdenen – som bonoboapene, som lever i likestilte og samarbeidsorienterte grupper – peker på at vår styrke som art ligger i samarbeid og vennlighet, ikke i vold og maktkamp. Likevel lever denne forestillingen om det indre monsteret i oss videre. Kynisme har en lang historie, og begrepet stammer faktisk fra en filosofisk retning i antikkens Hellas. Diogenes, en av de første kynikerne, gikk rundt i Athen med en lykt og lette etter et ærlig menneske. Men hans prosjekt handlet egentlig om å finne det autentiske mennesket bak sosiale masker – ikke om å avvise menneskelig godhet. Ironisk nok har kynismen i dag blitt noe helt annet: en dyp mistro til menneskets motiver og en tro på at alle er egoistiske og uærlige. Denne holdningen kan måles. Allerede på 1950-tallet utviklet psykologer spørreskjemaer for å kartlegge hvor mistenksomt folk ser på verden. Svarene avslørte at mange tror at de fleste mennesker kun handler ut fra frykt for å bli tatt, og at det tryggeste er å ikke stole på noen. Dette er en grunnleggende kynisk filosofi, hvor selv gode handlinger tolkes som skjult egoisme. Altruisme finnes egentlig ikke, mener kynikeren – alt handler om egen vinning. Som psykolog møter jeg denne holdningen ofte, spesielt hos mennesker som har opplevd svik eller blitt avvist i oppveksten. Når de som betyr mest for oss ikke møter våre behov, kan vi generalisere denne erfaringen til å gjelde alle mennesker. Kynisme blir da et slags beskyttende skjold mot nye skuffelser. Men denne holdningen ligger også som en undertone i kulturen vår, forsterket av historier og populærkultur som stadig peker på menneskets mørke sider. Historisk har denne kyniske troen hatt store konsekvenser. For eksempel trodde Hitler at hvis han bombet London hardt nok, ville britene begynne å kjempe mot hverandre og samfunnet ville kollapse. Men det motsatte skjedde: Samholdet og altruisme økte, og folk støttet hverandre mer enn noen gang. Det samme ser vi i andre krisesituasjoner – mennesker samler seg, samarbeider og viser sin beste side. Likevel er det mange som fortsatt tror at mennesket er grunnleggende egoistisk. Denne troen påvirker ikke bare våre relasjoner, men også ...
    Mehr anzeigen Weniger anzeigen
    17 Min.
Noch keine Rezensionen vorhanden